Til toppen av siden

Dato/klokkeslett: 07 Des 2019, 19:25

Tidssone UTC + 1 time [ DST ]




Opprett et nytt emne Svar på emnet  [ 1 innlegg ] 
Forfatter Melding
InnleggSkrevet: 07 Jun 2007, 18:50 
Avlogget

Registrert: 05 Nov 2003, 17:46
Innlegg: 3369
[Mitt siste laaange innlegg på lenge eller eventuelt noen gang:]

Svært forsinket bl.a av mange andre skriverier vil jeg i et innlegg som altså har blitt særdeles langt - myntet på de svært, svært få, andre styrer straks unna - omsider kommentere samtalen(e) som DT hadde med de to trenere DEF og Tom Nordlie før vårt hjemmemøte med LSK. Det kan leses på
http://dt.no/apps/pbcs.dll/article?AID= ... 0054759559

Min interesse for sånt skriver seg alt fra høsten 2005 da den nye tiden startet i Strømsgodset. Helt tilbake fra 1. november 2005 da vi ikke visste så mye om hva som ventet, hadde jeg for min del først skrevet i et innlegg mens det gjaldt evaluering av det aller meste i klubben, og da jeg ikke hadde kjennskap til trener DEF:

Independiente skrev:
Det altavgjørende førstehensyn for meg er hva slags fotballtenkning en trenerkandidat representerer, så i annen omgang en bedømmelse av hvor fotballfaglig visjonær, reflektert og nyansert og i tredje hvor såkalt ”god”, dreven osv. på et høyest mulig konkurransenivå vedkommende er.

Jeg ønsker en fotballtenkning som
a) går ut på mer enn å ”kjøre overganger”, nemlig ved en spillemåte som ”fører kamper”.
b) vektlegger ferdigheter så langt råd er, både individuelt og i samhandling.

.............................

Hva flere ulike foreslåtte trenere representerer, forekommer meg ofte lite fokusert.



Det skulle vise seg: Jeg hadde jo fått oppfylt mitt høyeste ønske (i en av dets to versjoner) om trener i Strømsgodset; visste bare ennå ikke med hvilken kvalitet.

Independiente skrev:
Nobody skrev:
Jeg legger ikke skjul på at en trener eller et trenerfellesskap som hadde kunnet introdusere spilltenkning som ikke så ensidig vektlegger ”kjøring av overganger”, men mer selektivt søker dette når det er gunstig, men har et rikere spill i seg, av meg hadde vært det mest foretrukne (altså ikke personene, som jeg ikke har noe imot, men vesentlig her ideene og fotballtenkningen til enten Tom Nordlie, med systematisk innarbeidet repertoar for både ”grunnspill” og avslutningsspill, eller Vidar Davidsens nokså systematiske ”grunnspill”, men tilsynelatende noe mer spillerselvstendige avslutningsspill.)
.


Mens til en trener-enquete (etter ansettelsen av trener DEF) som jeg kom for sent til, hadde jeg skrevet følgende spørsmål, i forståelsen om at to hoder som tenker meget parallelt, likevel som regel har nyanser.

Independiente skrev:
Hei, rett på sak!
I et forsøk for en gangs skyld på å stille et spørsmål som ikke sprenger rammene for en slik enquete, kun dette: Du går for å være den treneren som ligger nærmest opp til Tom Nordlies fotballtenkning, og har selv bekreftet et slikt inntrykk (som det muligens først og fremst er Tom Nordlie som selv har gitt opphav til.) For å la det være en mulig innfallsport til selv å bli litt mer presist oppmerksom enn til nå på hva slags oppfatning du dermed står for, potensielt sågar noe særlig vesentlig. Hva vil du si om følgende spørsmål: På hvilke punkter, om noen, er det likevel nyanseforskjeller mellom ham og deg (slike som dere to i så fall antagelig diskuterer i livlige samtaler)? For så vidt som å bli obs på slike forskjeller både kunne potensielt sette skarpere i relieff det dere er enige om, samtidig som forskjellen ville være det som aller mest utpreget ville vise fram din egenart som trener (som jeg er håpefullt spent på). (Hva tror du forresten Tom Nordlie ville ha sagt om ditt svar på et slikt spørsmål?)


Så dette må jeg kunne si at jeg har vært meget interessert i.
Da vil jeg sitere et lite utdrag av ovenstående DT-oppslag:


DT bl.a. skrev:
4-3-3 er en fellesnevner. Men ingen kopi.
-Tallkombinasjonen er lik. Spillestilen er delvis lik. Vi bruker nok frispilling mer enn Tom gjør, mens Tom er mer gjennombruddshissig enn oss, forteller Dag-Eilev Fagermo. Nordlie mener mye er likt.

I starten lærte Fagermo mye av Nordlie. Etter hvert har rollefordelingen tatt en dreining.
Dialogen og diskusjonene er lærerik for oss begge, og utviklende i seg selv. Man får en bekreftelse på om ting er riktig eller ikke. Jeg lærer mye av Fagermo, sier Nordlie.[/i]


Jeg har da kommet til at jeg skal driste meg til å komme med et alternativt forslag til hva kontrasten kunne bestå i, enn det trener DEF selv uttalte.

Først: Jeg har ikke systematisk fulgt med på Tom Nordlies trenerkarriere, men har likevel dannet meg et par inntrykk. Det jeg sier om Nordlie yter ham trolig på langt nær rettferdighet eller er uttømmende på noe vis, men er skrevet med atskillig færre seerinntrykk bak enn de fleste har, kun som en referanse for å si noe om vår trener DEF.

Innledende: Jeg tror, i kontrast til DEF’s valgte formulering, på sett og vis at Nordlie ikke nødvendigvis må være mer gjennombruddshissig. Jeg tror det er noe annet som utgjør kontrasten dem imellom.

Da han trente Sandefjord fikk jeg riktignok et førsteinntrykk av at han vekslet mellom å spille gjennom midtbanen og enkelte kontringspregede angrep. Det særegne var at han, i og for seg eksemplarisk i mine øyne, var stikk motsatt av Egil Drillo Olsen i så måte. Sistnevnte var fra et sikkerhetsmessig standpunkt opptatt av en fordel ved å slå lange targetman-orienterte pasninger på en flankeposisjonert spiller når motstander var nokså etablert i forsvar. (Pasningene har et meget velkjent navn og var i all sin visuelle stereotypi forresten mer teknisk å utføre enn man muligens har anerkjent.) Det faktiske innovative ved innføringen av denne typen lange pasning (flere typer) var mottagende (og videreformidlende) spillers posisjon. - Derimot ved sammenbrudd i motstanders ballbesittelse – det og ikke Flo-pasningen var på sett og vis hovedpunktet hans - ønsket Drillo at mange spillere, gjerne ved ballføringer og et innbyrdes enkelt og sikkert kortpasningsspill, skulle rykke fram mot motstandermålet på en muligens så teknisk lite krevende måte som mulig, utnyttende et overtall av spillere. Nærmest i likhet med et sjakkparti etter sterk utskifting av offiserer, der bøndene søker dronningutvikling. Til markert forskjell framsto Nordlie, i mine glimt av ham som trener for Sandefjord, som en trener som lot sitt lag spille seg gjennom midtbanen mot et motstanderlag som hadde etablert seg i forsvar, og hadde et spill med henblikk på dette, men i såkalte ”break down”-situasjoner gikk han inn for utnyttelse av posisjonell fordel for et mindre antall spillere og kunne la spille en lengre pasning som ville være mer ferdighetskrevende enn Drillos bondeforvandlingspregede utnyttelse av spillerovertall.

Fra min egne senere fåtallige glimt av Nordlie som Start-trener fikk jeg et inntrykk av en Nordlie som i grunnen syntes å være noe mindre gjennombruddsorientert enn det foregående, men der det ikke er godt å bedømme om dette skyldtes mer at hans spillemåte ble influert av spillertyper i den spillerstallen som i Start ble tilgjengelig for ham. Her fikk jeg dannet et bilde av et lag som hadde tre spillingredienser. a) spill gjennom midtbanen, b) enkelte framspill over midtbanen løftet opp mot en spiss, men ikke nødvendigvis bare så gjennombruddshissig preget, c) en nesten ”Gunder Bengtson VIF tidlig 1980-tall”’sk pressfotball der intenst press mot motstanders ballbesittelse, var sjanseskapende. (I Bengtsons VIF var ”destruktiv” fotball i denne forstand noe som ble mer framtredende enn konstruktiv fotball; offensiv, sjanseskapende og målrik var den imidlertid, motsatt kritikken av den.) I Nordlies Start smeltet vel dette ”pressfotball”-elementet (dvs.c))sammen med lagets egne spill gjennom midtbanen (altså a) og gikk som det nærmest opp i en høyere enhet (av a) og c)). Nordlies LSK har jeg kun sett i det innbyrdes møtet med oss da LSK muligens ble delvis brakt til ikke å være helt lik seg selv mens jeg ikke har sett TV-overføringer, så der må jeg avholde meg. Min mistanke er at det nevnte preget kan være litt mindre uttalt.

Følgelig er det mest Start-glimtene jeg baserer meg på for å gi en karakteristikk: Nokså utpreget det som ”før engang” ble kalt en ”høytrykksfotball” innenfor en type distinksjon mellom tre mulige vis å klassifisere måter å spille på, ganske sikkert med glidende overganger mellom kategoriene, og der kategoriene muligens kunne stilles opp i en trekant overfor hverandre. Bl.a. med defensiv presshøyde som en delindikator mer enn et kjennetegn.

De tre kategoriene:
1) Høytrykksfotball
2) Lavtrykksfotball
3) Kontringsfotball
Hver av kategoriene kunne og kan romme svært forskjellige måter å spille på.

Jeg skal unnlate å ”forklare” disse kategoriene så voldsomt, men må likevel antyde litt. Sistnevnte i rendyrket utgave forklarer seg vel nærmest selv. Førstnevnte spilt med sterk trykk framover i banen behøver dermed ikke å måtte være gjennombruddshissig, men kan jo være det (kfr det nevnte om å forstå kategoriene som muligheter delvis i en trekant). Høytrykksfotballen kan jo utøves særlig med høy defensiv presshøyde mens kontringsfotballen med sin ofte lavere defensive presshøyde og dermed mer avventende innstilling til motstanders offensiv for den sakens skyld lett vil tape noe av den intensiteten og det trykket som kunne sies å kjennetegne høytrykksfotball. Lavtrykksfotball trenger til litt nærmere utdypning. Den kunne for øvrig opptre i to varianter: a) en undervariant, der roligere spill kunne eksplodere i raskere delforløp, b) en undervariant, der – husk på tiden uten tilbakespillsforbud til keepers opptak med hender – spillet stort sett gjennomgående var rolig. – Ved å reflektere over de ulike typene kan vel sees at litt på kryss og tvers var det berøringsområder mellom de ulike klassifiseringene av spilltyper når de ble litt mindre rendyrkede.

Lillestrøm under Arne Erlandsen må vel kunne sies å ha vært en eksponent for høytrykksfotball. Når nå Tom Nordlie har kommet til klubben i hans hjerte (formodentlig), så har han vel kommet til en klubb som ofte har stått for dette om enn man der ofte også har krydret med spillere med særegne ferdigheter.

Dersom jeg så skal vende tilbake til sammenligning mellom de to trenere Tom Nordlie og vår egen DEF, så vil man først skjønne at jeg vil tillegge førstnevnte gjerne å ha et visst til tider markert høytrykksinnslag selv om han også har ”gjennombruddshissighet” innebygd som variasjon. Det spennende spørsmål er hvordan jeg da vil kontrastere vår egen DEF med de innslag av likhet som finnes dem i mellom.

Jeg går ut fra at enkelte lesere allerede har fått en gryende anelse om at jeg vil plassere DEF som en delvis lavtrykksfotball-orientert trener. Iallfall hva kontraster til beslektede Tom Nordlie angår. Opplagt med den risiko for forståelsen at ved å betrakte kontrasten mellom disse to trenere, så legger jeg for stor vekt på et moment som skal fange opp kontrasten, at forståelsen av trener DEF kan bli skjev. Likevel blir det min delvise bestemmelse som jeg vil forsøke å begrunne nærmere. Mens jeg vil vise til det tilsynelatende paradoksale ved det (”paradoks”, forstått som tilsynelatende selvmotsigende, der nøkkelordet er tilsynelatende), tatt i betraktning hvordan jeg i en tråd omkring valg av spillere til sentral midtbane har vektlagt betraktningen av en trykk-og ettertrykk-sterk spiller i DEF’s spillemåte (først Kenneth Dokken, deretter Keijo Huusko) . Jeg har i tillegg der antydet noe om forholdet mellom flere roller og forestilt meg at et trykk og ettertrykk kunne utøves av en indreløper istedenfor av en sentral midtbanespiller. De ulike versjonene kunne jo tyde på at karakteren av trykk, utøvd i en rolle, har en betydning for trener DEF’s spillemåte, så det er rimelig å være litt forbauset. Det dreier seg imidlertid om trykk i to slags forstand.

Det sikreste momentet – moment nr 1 - i en begrunnelse for det påståtte om trener DEF som mer lavtrykksfotballsorientert er faktisk noe trener DEF selv holder fram som en forskjell. Det er et større innslag av frispilling. I den grad noen har glemt: De pasningsutvekslingene mellom spillere i forsvarsleddet som – hvis tilstrekkelig kontrollert – gir opphav til en av tre til fire eller fem utspillingsmåter bakfra. Det innebærer allerede at det finnes roligere passasjer i lagets spill før ballen spilles fram i en eller annen variant.

Det kan suppleres med et moment nr 2 som handler om noe vi ikke har fått se så mye som tilsiktet hittil i år, først p.gr.a vanskelige baner, deretter p.gr.a diskontinuitet i spilleruttak. Det gjelder Strømsgodsets variasjon mellom raske angrep (i noen sammenhenger - mer ”gjennombruddshissig”) og mer tidsutstrakte angrep, der samtidige spillerbevegelser etablerer såkalt ”offensiv struktur”, og sistnevnte vil lede til en noe roligere oppsetting av spillere i avslutningssituasjoner enn de gjennombruddshissige angrepene. – Her kan jeg ikke nødvendigvis konstatere at Tom Nordlie avviker fra dette, selv om jeg likevel husker at vår spiller Glenn (Andersen) som har opplevd begge som trener, har sagt noe i retning av (etter min hukommelse) at DEF er noe mer fintspillende pasningsorientert som trener enn en noe (min formulering) ”grovere” (kfr Start-beskrivelsen ovenfor) innrettet Nordlie. For eget vedkommende vil jeg først og fremst si at moment nr. 2 synes å kjennetegne vår trener DEF’s tenkning. Termen ”offensiv struktur” har jeg adoptert i mitt terminologiske vokabular direkte fra DEF’s egne utsagn; jeg prøver å gi kilde når jeg husker det. - Rekrutteringen av Fredrik Winsnes, planlagt til sentral midtbane og flyttingen av Keijo Huusko fram til indreløper, kommenterte jo DEF med lagutviklerens ønske om at den sentrale midtbanespilleren i vårt lag skulle kunne bidra til mer gjennombruddshissige angrep, noe jeg har tolket som et ønske om å forsterke de raskere angrepene som del av vekslingen mellom dem. Faktisk kunne jeg tilby trener DEF en alternativ formulering i forhold til termen ”lavtrykksfotball”: Det er med Fredrik Winsnes i rollen, med den tilhørende presisjonen og ditto for visjon, i dette momentet da ballen går gjennom den sentrale midtbanespillerens aksjon, å kunne aksellerere spillutviklingens tempo, så vil i neste moment hos en mottagende spiller kunne bli valgt mellom ”gjennombruddshissig” eller et mer vedvarende angrep med offensiv struktur i en situasjon, der eget spill under et angrep vil ha utviklet seg fordelaktig i forhold til hvor meget motstander vil ha rukket å lukke seg til. [I det lys må nok også sees at tapet for sesongen av Mattias Andersson ikke kun er tap av en svært god spiller isolert sett, men en krumtapp i den raske varianten – viktig både i seg selv når de velges, og som banende veien for mer uforstyrret valg av mer tidsutstrakte angreps påbegynnelse fra kant fordi de raske angrepene er en samtidig trussel. Likevel ”kompenserer” rent spillutviklingsmessig den nevnte aksellerasjonen, knyttet til Fredrik Winsnes, noe. Noe som også muliggjør at en helt annen spillertype kan benyttes på det som har vært Mattias’ plass i laget.]

Noe mer nølende vil jeg holde fram et moment nr. 3, for jeg vet ikke om det med en trykksterk spiller i midtbaneleddet var et grunnleggende punkt i trener DEF’s fotballtenkning. Eller om det alternativt mer var en pragmatisk beslutning som denne tenkningen åpnet for muligheten for, og som ble truffet blant tilgjengelige spillere da Kenneth Dokken ble hentet tilbake til Strømsgodset, og direkte videreført (etter ultrakort mellomspill) via Keijo Huusko ved Kenneths da inntrådte skade. Dvs. at det er foreløpig usikkert for meg hvor vidt en (minst en?) trykksterk spiller i midtbaneleddet må høre sammen med trener DEF’s tenkning, eller om dette primært er en tillempning i fravær av det som i tilfelle måtte være ikke bare gode, men svært, svært gode ferdigheter. Det ser iallfall ut til at foreløpig har Keijo, representerende dette, figurert essensielt i planleggingstenkningen om dette i en annerledes sammensatt komposisjon av et midtbaneledds typer. Observasjonen kan jo – i en viss nærhet til moment nr 2 – sammenholdes med at trener DEF har uttrykt at hans spillemåte med de styrte samtidige spillerbevegelser, men relativt frie pasningsvalg kan (i min formulering) iscenesettes med to strategier som like fullt betyr samme spillemåte. Strategi 1: ”styre kamper”, strategi 2: mer gjennombruddshissig variant. (Rekrutteringen av Fredrik Winsnes kan nemlig tenkelig bety en forening av det som til nå har vært to mer atskilte strategier.) Vårt lag knyttet i fjor mest an til strategi 1, prøvde visstnok strategi 2 et par ganger (bl.a borte mot Moss), noe som i lys av gjennomføringsevne ledet til et møte med spillerne som visstnok mer eller mindre vedtaksførte at strategi 1, ”styre kamper”, skulle være tilsiktet. [I hakeparantes bemerket: Under årets sesong har nok vanskelige baner (tidligere), skader og diskontinuitet i lagoppstillinger bidratt til at spillemåtens offensive utfoldelse i all variasjon, etter mitt syn, ikke har blitt ferdigstilt. Samme konstatering har vært framført innenfor større oppsatt kommentarartikkel i DT, og senere har vel tilsvarende begrunnelse som min blitt gitt.]

Allerede momentene 1 og 2 kan peke i retning av en karakteristikk av lavtrykksfotball. Momentet 3 kan eventuelt forsterke er slikt inntrykk. Med det vil jo ved gjentatte angrep trykk utøvd av en så autoritær spiller som Keijo (i dag), komplettert under spillets gang av hans egne og medspilleres kollektive løp og pasningsutvekslinger, tendensielt, når vi lykkes, gi opphav til et visst grep overfor motstanders formasjoner, et grep som selvsagt motstander til enhver tid vil bestrebe seg på å komme ut av. Men hva selve utøvelsen av trykk og ettertrykk av en framskutt sentral midtbanespiller (eller indreløper) angår, så vil det vedvarende grep overfor motstander som dette leder til – når vellykket - interessant nok her eksistere foran der ballen tidvis befinner seg. Dette har en litt fjern forbindelse til noe jeg engang skrev omkring noen problemer i fortid med å integrere Peter Lindau som midtbanespiller i vårt daværende lag og spillemåte, han som hadde en bakgrunn fra en måte å spille fotball på i en skotsk klubb som preget ham på en måte som jeg da karakteriserte som ”lavtrykksfotball”, riktignok da i en variant som utviklet spillet noe lite. Da, poenget ved å nevne dette her, skjelnet jeg mellom om trykket i spillet gikk så å si gjennom ballen, eller forut for ballen som mer befant seg et stykke bak der trykket befant seg. Fordi Peter Lindau spilte ballen ofte noe bakover til umarkert medspiller, men var noe som da førte til en svak utvikling av spillet framover. (Framført da som en begrunnet solidarisk spillerkritikk). Men hos oss i stedet i trener DEF’s spillemåte – med pasningsutvekslinger bak i forsvarsleddet som leder til frispillingens ulike spilleveier framover, ballbesittelse og initiativ hos eget lag, behersket og rolig spill og mulighet, anser jeg, til større avstander mellom egne lagdeler, uten å uttrykke nærværet av strekk – gir dette med trykket foran, der vi kan spille (relativt) rolig med ball, muligheten for lavtrykksfotballens befrielse fra en heseblesende spilt høytrykksfotball (vel å merke, når høytrykksfotball savner spillmomenter) eller Drilloskolens jaging av etter ball og ”breakdowns”.

Sammenfattet: Forskjellen mellom Tom Nordlie og vår trener DEF bør presiseres som ikke bestående i så skarpe forskjeller som den overdrivelse som den første identifikasjonen av posisjonene disponerer for å etablere (som foran), men at førstnevnte har mer av høytrykksfotball i seg, der vår trener DEF har mer med lavtrykksfotball av den temposkiftende varianten å gjøre. På sett og vis betyr det kan hende at der NA Eggen som hadde et lag som mest rendyrket – etter mitt syn – opprinnelige hadde en rullerende bølgebevegelse som sin mest typiske egenart (konvergerende henimot å være gjennombruddshissig, men uten å kunne reduseres til å være kun dette som en viss norsk trenerskole), derimot av forsvarende norske motstanderlag ble ført over til praktisk å måtte forholde seg til mer tidsutstrakte angrep, så er dette siste innarbeidet mer i selve fotballtenkningen på forhånd som en av dens variasjoner hos trener DEF.

[For dem som forståelig stønner over lange skriverier nok en gang etter tross alt, som en av de svært få, å ha lest det hele, kan jeg opplyse befriende at en endret situasjon betyr at både min PC-tid og min tenkning i atskillig mindre grad heretter vil bli viet til Strømsgodset.]

_________________
Aka Indie – med varig tapt supporterverdighet for all nåtid og fortid ved som ”Nobody” å ha unnsagt klubbens handlingsvalg som nøytral tilskuer ett år, men, privilegert, nyfødt som partisk tilskuer. Ansiennitet fra 11.11.05.


Topp
 Profil  
 
Vis innlegg fra forrige:  Sorter etter  
Opprett et nytt emne Svar på emnet  [ 1 innlegg ] 

Tidssone UTC + 1 time [ DST ]


Hvem er i forumet

Brukere som leser i dette forumet: Ingen registrerte brukere og 6 gjester


Du kan ikke opprette nye emner i dette forumet
Du kan ikke skrive innlegg i dette forumet
Du kan ikke redigere dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke slette dine egne innlegg i dette forumet
Du kan ikke laste opp vedlegg til dette forumet

Søk etter:
Gå til forum:  
cron

Topp

GodsetUnionen © 2006-19 | Webpublisering og webdesign i Drammen